Da vi var små og kom inn for å spise etter å ha vært ute og lekt, fikk vi alltid beskjed om at vi måtte vaske oss på hendene først. Kompisen min pleide da å vaske meg i ansiktet og på armene - fordi jeg var så "skitten".
Dette er nesten den eneste gangen jeg har blitt gjort oppmerksom på at jeg har et annet opphav. - At jeg ikke er norsk. I alle disse år har jeg gått rundt og følt meg norsk. Fordi jeg er norsk. Men i disse multikulturelle og grenseoverskridene tidene er det kanskje mest naturlig å ikke bare anta at jeg er norsk. Fordi jeg ser ikke norsk ut. Men likevel. Det er ytterst få ganger i løpet av mine 25 år at jeg har vært dette bevisst.
Men så dro jeg til den andre siden av Nordsjøen for å studere vet et universitet som verter noe rundt 120 forskjellige nasjonaliteter. Og deriblant mange asiatere. Den første dagen kom det en gjeng med asiatere bort til meg og begynte å snakke på noe jeg nå har skjønt var thai. Jeg ante ikke hva jeg skulle si, annet enn "I'm from Norway!". Og så lo vi.
Noen dager etter var jeg på en fest for de internasjonale studentene. Vi fikk alle en klistrelapp med nasjonaliteten påskrevet som vi måtte ha på et godt synelig sted. Til tross for dette kom det en kinesisk gutt veldig målrettet bort til meg og sa "I'm so happy I finally have meet some asian people!!!!" Jeg rakk ikke engang å si at jeg er fra Norge, før han dro frem kameraet sitt og sa "PIICTURE!".
Gang på gang blir jeg møtt av forundrelse, misforståelse og/eller skepsisme hver gang jeg sier jeg er fra Norge og/ eller ikke forstår et av disse asiatiske språkene. Jeg vet ikke hva som er best, jeg. - At jeg ikke blir oppfattet som norsk, eller at selv ikke ekte asiatere klarer å si om jeg er kinesisk, thai, japansk eller koreansk. Eller norsk. Eller at en av disse forvirrede menneskene faktisk repliserte med "ehm... is Norway in Russia?!".
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar